13.07.2011

Tiden det tar

Fra menighetsblad nr 2, 2010:

Det er mange som har et svare strev med denne tiden.

Det er ungdommen, som løper mellom eksamener og tentamener, muntlig og skriftlig, jobb, fritidsaktiviteter og kanskje skal de være litt russ inne i mellom også?
 
Og vi voksne vi holder nå også på. For de av oss som har barn i en viss alder, er det stadig høysesong for avslutninger, oppvisninger og utflukter, overnattingsturer og ikke å forglemme; alle kampene som skal spilles og cupene som skal avvikles akkurat nå.
Og hvis vi ikke skal følge opp unger, så skal vi male huset, og klippe plenen og gjøre litt både inne og ute og her og der, og stadig deler vi med hverandre hvor lite vi rekker av alt det vi ville/skulle/burde/kunne gjøre - hvis vi altså bare hadde hatt litt mer tid.
 
Pensjonistene er jo ikke stort bedre dem! Mange av dem kan jo slett ikke forstå hvordan de en  gang fikk klemt inn en hel jobb i den så travle hverdagen – timer, dager og uker flyr jo av gårde, selv om man altså har 24 timer i døgnet helt til fri disposisjon.
 
Ja, for egentlig er jo tiden noe av det mest demokratiske som finnes!
24 timer i døgnet på hver, sju dager i uka, 52 uker i året. Så lenge vi puster er det det vi får, alle som en.
Og aldri har vi hatt kortere arbeidsuke, aldri mer ferie, aldri flere tidsbesparende hjelpmidler…..
Allikevel er det kanskje ikke en gang de fleste som føler at tiden kommer som en gave til dem, fra fremtiden.
Mange løper fortvilet etter, og vil gjerne stappe mest mulig inn på kortest mulig tid.
Mens andre har altfor mye tid på hånden, og synes dagene sleper seg av gårde, langsomt og smertefullt.
 
Sommeren er den tiden på året hvor jeg er best venner med tiden, i alle fall. Det er da en dags prosjekt kan være å fiske flest mulig krabber i bukta (for å slippe dem fri igjen når kvelden kommer), og lage middag.
Det er den dagen, liksom.
En annen dag står det sykkeltur på programmet, kanskje innlagt ispause, og muligens et slag amerikaner når det mørkner, men da er det også fullt.
 
Sommeren er tiden da sjel og kropp finner hverandre igjen, tenker jeg.
Hvor jeg kjenner at jeg henger sammen – med meg selv og de andre jeg har ferie sammen med.
Hvor det nærmeste er det viktigste, og jeg ikke gidder å konkurrere i noe annet enn antall myggstikk.
Hvor jeg lever her og nå (og ikke ”haster mot min grav” som min bedre halvdel stadig mener jeg holder på med…)
Hvor det er godt å ikke gjøre, men være.
 
”Dine tider er i min hånd”, står det i Bibelen.

Gud, som har skapt tiden, og delt den på mange måter så demokratisk ut, har også hånd om tiden.

Min tid, Din tid. All tid.

Egentlig gir det meg en slags deilig sommerfølelse.
 
”Dine tider er i min hånd”.
Da er det kanskje ikke noe som haster?
 
Velsignet sommer til dere alle!
 
Anne Grete Listrøm
 
 
 
Skrevet av: Anne Grete Listrøm