30.03.2011

Om gudstjenesten og liturgien

Gudstjenesten i Den norske kirke
 
Innledning
Det ligger i ordet gudstjeneste hva en gudstjeneste er:

Gud tjener oss gjennom Ord og sakramentene, og vi tjener Gud i den felles lovsang og trer frem for ham med våre bønner.


Helt fra det første århundre i kirkens historie har menighetene holdt gudstjenester. I den første tiden var det tre hovedelementer som ble bærende i gudstjenesten: Preken, nattverden og bønnene.

Opp i gjennom tidene ble gudstjenesten utviklet med flere ledd. Et eksempel er ”Ære være Gud i det høyeste”, som kom inn i liturgien rundt 1000-tallet. I middelalderen ble gudstjenestene av en slik art at vi ville kalle dem svært lite menighetsvennlige.

Martin Luther som selv var vigslet prest i romerkirken, opplevde datidens gudstjeneste innenfra, og han også trakk den konklusjonen at gudstjenestene var svært lite menighetsvennlige. Derfor satte Luther i gang et fornyelsesarbeid, og Den norske kirkes gudstjeneste har mer eller mindre vært preget av Luthers fornyelsesarbeid i tiden etter reformasjonen.

 
Skoger kirke alterparti

I følge luthersk-evangelisk kirkeforståelse er gudstjenesten det viktigste stedet der kirken er kirke. Kirken er der hvor
Ordet og sakramentene forvaltes rett. Kirken er med andre ord kirke innenfor bestemte liturgiske ordninger. Hvilke ordninger som skal gjelde, kan variere til ulike tider og fra sted til sted. Et viktig poeng er at det er en ordning som menigheten kjenner seg igjen i, og er trygg i. Av hensyn til menigheten var Luther selv i mot alle som skulle finne opp noe nytt hele tiden. Et annet krav til liturgien er at den gjenspeiler kirkens læregrunnlag, og liturgien er også et vern mot vranglære. Det som skjer i gudstjenesten må også forestille noe og haet klart budskap om Gud. Dette er viktigere enn å ha noe i gudstjenesten bare fordi det er flott, vakkert eller hyggelig.   
  
Ofte hører man i kritikk av gudstjenesten at liturgien, salmene
og musikken er gammeldags. Det hører med til gudstjenestens
vesen at liturgien, salmene, og musikken alltid er ny uansett
når de er blitt til.
 
Et annet viktig moment er at en luthersk-evangelisk
gudstjeneste skal være en gudstjeneste hvor det forutsettes
at menigheten skal være aktiv, og ikke bare tilskuere til noe
som foregår fremme i koret. Denne aktiviteten består av
menighetens deltagelse i de liturgiske ledd og ikke minst
salmesangen. Denne to-veiskommunikasjonen er derfor
svært viktig i en luthersk-evangelisk gudstjeneste.
 
Den syndsbekjennelsen som brukes i dag har ingen lang
tradisjon i Den norske kirke, og kom først inn i liturgien ved
revisjonen av gudstjenesten i 1880-årene. Inntil da hadde man
ingen syndsbekjennelse i Den norske kirkes høymesseliturgi.
Innholdet i syndsbekjennelsen er i dag omdiskutert, men skal
man først ha en syndsbekjennelse må den tale sant om
menneskelivet overfor både Gud og mennesker. En
syndsbekjennelse i en luthersk-evangelisk kirke må også
gjenspeile læren om arvesynden slik det er nedfelt i våre
bekjennelsesskrifter. Hensikten med enhver syndsbekjennelse
må være å påkalle ydmykheten overfor Den Hellige Gud. 

 
Gudstjenesten ledd for ledd
 
I Innledning: Bønn og lovsang
 
Innledning til gudstjenesten: Klokkeringing
I Gudstjenesteboken for Den norske kirke heter det:

”Kirkeklokkene er utviklet av den kristne kirke for å tjene
dens liturgiske liv. Klokkene er egentlig musikkinstrumenter,
en del av det liturgiske utstyr, og ringertjenesten er en
liturgisk funksjon. De liturgiske funksjoner kirkeklokkene har
i en evangelisk kirke, kan sammenfattes under følgende
hovedpunkter:
- å forkynne Guds ære
- å peke oppover på samme måte som
   også kirketårnet og kirkespiret gjør det;
- å samle Guds folk til gudstjeneste;
- å kalle Guds barn til bønn og forbønn;
- å minne om det evige livs mål hos Gud i himmelen.”

1. Inngangen til gudstjenesten

1a. Preludium eller forspill til inngangssalmen
Preludiet kan være et selvstendig musikkstykke, men kan
også være et kortere eller lengre forspill til inngangssalmen.
 
1b. Inngangssalme
Denne salmen kan slå an tonen for kirkeårstiden, men det
kan også være en lovsang. Inngangssalmen kan også være
det man kaller en bibelsk salme. Med bibelsk salme mener vi
en av salmene fra Salmenes bok i Det gamle testamente,
men det kan også være en av Salmene fra Det nye testamente.
(Marias lovsang, eller Simeons lovsang.) Salmene i Det nye
testamente er mest brukt i tidebønnene, og i Den norske
kirkes liturgier for tidebønnsgudstjenester.
 
1c. Inngangsord
Liturgen hilser menigheten med ett av disse innledningsordene:

Kjære menighet.
Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren
Jesus Kristus.
Eller:
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
 
Dersom det skal være noen innledende ord (intimasjon),
kommer den her
 
2. Syndsbekjennelse
I gudstjenesteprogrammer og lignende står L for liturgen.
M står for menigheten , og A står for alle.
 
L: La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.
A: Hellige Gud, himmelske Far.
Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg
med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde
i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg.
Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene.

3. Bønnerop - Kyrie eleison
Etter syndsbekjennelsen synger menigheten:

Kyrie eleison, Gud Fader, miskunne deg.
Kriste eleison, Herre Krist miskunne deg.
Kyrie eleison, Hellig Ånd miskunne deg.


I Det nye testamentet finnes flere eksempler på mennesker
som roper: ”Herre, miskunne deg”, Matteus 15,22, og flere.
Det nye testamentets grunnspråk er gresk, og der roper da
disse: ”Kyrie eleison.” Kyrie i gudstjenesten er altså et rop
som har sine røtter i Den nye testamentet. I Vestkirken
er Kyrie et gammelt selvstendig ledd i gudstjenesten. I
Kirkeritualet for Danmark-Norge som varte fra 1685 – 1887
sang man i stedet for Kyrie den såkalte kyriesalmen: ”Herre,
Gud Fader.”
Jfr. Norsk salmebok 236.


4. Lovsang - Gloria
L: Ære være Gud i det høyeste.
M: Og fred på jorden blant mennesker som har Guds
velbehag. Vi lover deg, vi priser deg, vi tilber deg, vi
opphøyer deg. Amen

Gloria kom inn i kirkens liturgi rundt 1000-tallet. Teksten er
hentet fra Juleevangeliet i følge evangelisten Lukas.
(Lukas 2,1-14.) I Den norske kirkes liturgi er det flere
varianter av gloria. En av variantene er det fullstendige
gloria, og teksten til denne varianten finner vi i Norsk
Salmebok nr. 942. En annen variant er gloria i salmeform.
Denne formen for gloria ble brukt fra slutten av 1500-tallet
og frem til 1889. Vi finner denne gloriasalmen i Norsk
Salmebok nr. 263. 
 
5. Dagens kollektbønn (samlende bønn)
En bønn som samler opp dagens tema. D
agens kollektbønn
varierer fra søndag til søndag, og skal gjenspeile dagens
budskap. I liturgien for langfredag og bots- og bededag er
det ingen kollektbønn. Dager som pinseaften, 1. mai, 17. mai,
jonsok, olsok, høsttakkefest og julaften har også egne
kollektbønner.

II Forkynnelse av Guds ord

Skoger kirke prekestol
Denne delen av gudstjenesten innledes med følgende:
 
6. Første tekstlesning
Som hovedregel er tekstene til første lesning fra Det gamle
testamente.
 
7. Høymessesalme
Denne salmen kan betraktes som en av dagens hovedsalmer,
og gir menigheten anledning til å gi respons på det som hittil
er lest fra Skriften. Derfor skal denne salmen svare til dagens
karakter eller til en av tekstene. Som høymessesalme kan det også brukes en av de bibelske salmene.
 
8. Andre tekstlesning
Tekstene i andre lesning er i hovedregelen tatt fra et av
brevene i Det nye testamente, Apostlenes gjerninger eller
Johannes' åpenbaring.
 
9. Trosbekjennelse – Credo
I Den norske kirke er det to former for trosbekjennelse: Den
apostoliske trosbekjennelsen og Den nikenske trosbekjennelsen.

Den apostoliske trosbekjennelsen:
Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus,
Guds enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fòr ned til dødsriket,
stod opp fra de døde tredje dag,
fòr opp til himmelen,
sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen
for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allmenn kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv.
 
Den nikenske trosbekjennelsen:
Vi tror på én Gud,
den allmektige Far,
som har skapt himmel og jord,
alt synlig og usynlig.
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus,
Guds enbårne Sønn,
født av Faderen før alle tider,
Gud av Gud, lys av lys,
sann Gud av sann Gud,
født, ikke skapt,
av samme vesen som Faderen.
Ved ham er alt blitt skapt.
For oss mennesker og til vår frelse
steg han ned fra himmelen,
og ved Den Hellige Ånd og av jomfru Maria
ble han menneske av kjøtt og blod.
Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus,
led og ble begravet,
oppstod den tredje dag etter Skriftene
og fòr opp til himmelen,
sitter ved Faderens høyre hånd,
skal komme igjen i herlighet
for å dømme levende og døde,
og hans rike skal være uten ende.
Vi tror på Den Hellige Ånd,
som er Herre og gjør levende,
som utgår fra Faderen og Sønnen,
tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen,
og som har talt gjennom profetene.
Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke.
Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse
og venter de dødes oppstandelse
og et liv i den kommende verden.
Amen.

Opp i gjennom kirkens historie er det den nikenske
trosbekjennelsen som er brukt i gudstjenesten, mens den
apostoliske er brukt i forbindelse med dåp. I kirkeritualet
for Danmark-Norge som ble brukt fra 1685–1889 sang
man den nikenske trosbekjennelsen i salmeform. Vi har
denne salmen i Norsk Salmebok nr. 230.
 
Salmeanviser

10. Salme før prekenen
 
11. Preken
I en luthersk-evangelisk kirke er meningen med prekenen
at predikanten skal utlegge dagens tekst for menigheten.
Predikanten kan ikke uten videre velge dagens prekentekst,
men er bundet av den fastlagte teksten for dagen.
Prekenens sted er prekestolen, ikke fordi presten er høyt
hevet over alle andre, men for å understreke prekenens
viktige betydning i kirkens gudstjeneste. Det er ikke uten
grunn at den luthersk-evangeliske kirke verden over også
betegnes som ”Ordets kirke.” Prekenen avsluttes med
lovprisningen:
Ære være Faderen og Sønnen og Den
Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet
og til evighet.”
 
12. Salme etter prekenen
I denne salmen får menigheten anledning til å gi sin
tilslutning til dagens budskap.
 
III Menighetens forbønn

Forbønn har en lang tradisjon i den kristne kirke, og med
forbønn menes det at man ber for andre. I kirkens forbønner
bes det for verden og kirken, og det er anledning til å legge
til bønner for ting i nærområdet og lokalmenigheten.
 
Først følger eventuelt
13. Kunngjøringer
 
14. Forbønn
I Den norske kirkes høymesseliturgi finnes det fire varianter
av forbønner. I Forbønn 1, 2 og 4 kan det legges inn aktuelle
bønneemner. I fastetiden og på Bots- og bededag brukes
Litaniet som forbønn. Norsk Salmebok nr. 951. I Norsk
Salmebok finnes det flere litanier som kan brukes som
forbønner i gudstjenesten. Eks. 952 og 953. Dersom det er
dåp eller nattverd i gudstjenesten avsluttes forbønnen med
Herrens bønn.
 
Etter dette følger
15. Menighetens takkoffer.
Dette er innsamligen av gaver til et bestemt formål, og det
er menighetsrådet som bestemmer formålet med takkeofferet.
Ofringen kan avsluttes med en av disse bønnene:

Enten:
Herre Gud, himmelske Far, din er jorden og det som fyller
den. Alt vi eier, tilhører deg. Velsign disse gaver, så de kan
bli til gagn for ditt rike og for vår neste, ved Jesus Kristus,
vår Herre.
Eller: 
Herre Gud, himmelske Far, din er jorden og det som fyller
den. Av ditt eget gir vi deg tilbake. Ta imot oss og våre
gaver for Jesu Kristi skyld.
 
Med menighetens takkeoffer avsluttes den delen av
gudstjenesten som tradisjonelt har vært kalt ord-delen, og
man begynner etter takkeofferet på sakrament-delen som
innledes med en salme om dåpens innhold og mening dersom
det er dåp, og tilsvarende dersom det er nattverd.
 
Dåp
 
Dåpen finner vanligvis sted her, men kan også skje etter
Gloria pkt. 4.
 
IV Samling om Herrens bord
 
16. Salme før nattverden
 
17. Lovprisning og Herrens innstiftelsesord

L= liturgen(presten)
M=menigheten
 
L: Herren være med dere.
Menigheten reiser seg og synger: Og med deg være Herren
L: Løft deres hjerter
M: Vi løfter våre hjerter til Herren
L: La oss takke Herren vår Gud
M: Det er verdig og rett

Liturgen vender seg mot alteret og messer eller fremsier
prefasjonen (fortalen i nattverdliturgien) som gjelder for
kirkeårstiden. Alle prefasjonene har felles avslutning:

Dette leddet er Sanctus (Hellig, hellig). Første del av
Sanctus er hentet fra Jesajaboken 6,3. Den andre delen
(fra Hosianna o.s,.v. kalles) Benedictus, og er hentet fra
Matteusevangeliet kap. 21,9.

Enten A
L: Oppstandne Herre og Frelser, vi lover og priser ditt hellige
navn fordi du gav deg selv for våre synder. Deg være ære for
kjærligheten som er sterkere enn døden. Gi oss som kommer
til ditt bord for å motta ditt legeme og blod, å ta del i dette
hellige måltid med ydmyke og oppriktige hjerter. Forèn oss
med deg som grenene med vintreet, lær oss å elske
hverandre som du har elsket oss, og la oss en gang samles
hos deg i ditt fullendte rike.
 
Eller B
L: Vi priser deg, hellige Gud, himmelens og jordens Herre, du
som har elsket verden og gitt din Sønn, Jesus Kristus, for at
han skulle frelse oss fra synd og død og vinne deg et hellig
folk. I troen på ham og forenet med alle dine barn ber vi den
bønn som din Sønn har lært oss.

Herrens bønn
Herrens bønn kan enten sies frem eller synges.

Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi óg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herrens innstiftelsesord - Verba
Herrens innstiftelsesord kan enten fremsies eller messes.

L: Vår Herre Jesus Kristus i den natt da han ble forrådt, tok
han et brød, (liturgen tar disken) takket, brøt det, gav
disiplene og sa: Ta dette og èt det. Dette er mitt legeme
som gis for dere. Gjør dette til minne om meg. Likeså tok
han kalken etter måltidet, (liturgen tar kalken) takket, gav
dem og sa: Drikk alle av den. Denne kalk er den nye pakt i
mitt blod som utøses for dere til syndenes forlatelse. Gjør
dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg. 
 
L: Herre, vi feirer dette måltid med glede og takk for ditt
fullbrakte offer, i troen på din seierrike oppstandelse og
himmelfart og i forventning om din gjenkomst i herlighet.
Vi ber deg, gi oss som kommer til ditt bord for å motta
ditt legeme og blod, å ta del i dette
hellige måltid med
ydmyke og oppriktige hjerter. Forèn oss med deg som
grenene med vintreet, lær oss å elske hverandre som du
har elsket oss, og la oss en gang samles hos deg i ditt
fullendte rike.

Du Guds Lam - Agnus Dei
Menigheten gir på nytt sin respons, og denne gangen på
innstiftelsen av nattverden.

M: Du Guds Lam, som bar all verdens synder, miskunne deg
over oss. Du Guds Lam, som bar all verdens synder, miskunne
deg over oss. Du Guds Lam, som bar all verdens synder, gi oss
din fred.


Teksten til Agnus Dei er hentet fra Johannesevangeliet 1,29.

18. Nattverdmåltidet
Utdelingsordene lyder:
Dette er Jesu legeme.
Dette er Jesu blod.


Etter utdelingen sier liturgen vendt mot menigheten:
Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt
dere (oss) sitt hellige legeme og blod som han gav til soning
for alle deres (våre) synder. Han styrke dere (oss) og holde
dere (oss) oppe i en sann tro til det evige liv. Fred være
med dere.
 
19. Takkekollekt for nattverden (En oppsamlende
takkebønn for nattverden)
Etter at alle nattverdgjestene har kommet på sine plasser
fremsier liturgen takkekollekten for nattverden:
Vi takker deg, himmelske Far, for dine velsignede gaver.
Vi ber deg at du ved disse gaver vil bevare oss i troen på
deg, forene oss i din kjærlighet og stadfeste i oss håpet om
det evige liv, for din Sønns, Jesu Kristi, vår Herres skyld.
M: Amen.
 
V Avslutning: Signing til tjeneste

Velsignelse og signing er to ord som betyr det samme.
Velsignelse er noe mer enn ord, men det er en handling der
Gud utøser sin skapende og livgivende krefter. Det som også
skjer i velsignelsen er at Gud løfter sine øyne mot den enkelte
av oss, og oss som et fellesskap. I gudstjenesten har presten
til oppgave å formidle velsignelsen fra Gud, slik den er gjengitt
i 4. Mosebok 6,24 – 27.
 
Orgel Strømsgodset kirke med J. Leggett

20. Slutningssalme
 
21. Velsignelse og utsendelse
Med utsendelse menes at vi sendes ut til livet i verden.
 
Lovprisning - Benedicamus
L: La oss prise Herren.
Menigheten reiser seg og synger:
Gud være lovet. Halleluja. Halleluja. Halleluja
 
Eller alt B
L: Herren være med dere. Menigheten reiser seg og synger:
Og med deg være Herren.
 
Velsignelsen:
Deretter lyser liturgen velsignelsen.
Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse
over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og
gi deg fred.

+ (Presten tegner korset.)
 
Etter velsignelsen kommer det en stille bønn mens det slås tre
ganger tre slag med en av kirkens klokker.
 
Liturgen kan her fortsette:
Gå i fred. Tjen Herren med glede.
 

22. Utgang
Til utgang kan det synges en salme eller det kan spilles et postludium.
 
 
Skrevet av: