Prekenen til Biskopen i Tunsberg fra 24. april 2016

 

ER KRISTEN ENHET MULIG I DAG?

Jesus nærmer seg sin lidelse og død.  Det røyner på, og han ber for seg selv.  Deretter ber han for sine disipler, ja, for oss:

"Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden,

og jeg går til deg.  Hellige Far, bevar dem i ditt navn,

det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett".

Johannes 17, 11.

Etter Kirkemøtet i Trondheim er det mange som spør: Er det fortsatt mulig med kristen enhet? Vi mener forskjellig, er forskjellige og har en ulik historie. Er det fortsatt mulig å realisere Jesu ord og bønn om at vi alle skal være ett, slik Faderen og Sønnen er ett?

La meg først si: Enhet krever ikke enighet, men er en krevende målsetting når det bryter på dypt vann.  Motsetninger skal ikke tilsløres hvis vi ønsker en kirke preget av ærlighet og kjærlighet, og det er selvsagt ikke likegyldig hva vi mener og holder for sant. Men enhet krevet ikke enighet.  Vi er en del av en stor, verdensvid kirke som ikke er vår kirke, men Kristi kirke på jord.  En nådens fellesskap.

I de fleste kirker, også her i Domkirken, henger det et kirkeskip ned fra taket som en påminnelse om nettopp dette.  Et skip som er stort nok for alle som ønsker å være med.  Kirkeskipets kurs er ikke avhengig av enkeltmenneskers dømmekraft og riktige meninger, men av skipperen, Gud, styrmannen, Jesus Kristus, og ansvarlig for seilføring og kjøl, Den hellige ånd.

Er vi bevisste på dette, at vi er mannskap og passasjerer om bord, kan vi løftes opp fra vår individuelle frykt, uvisshet og famling.  Ja, erfare hva det vil si å være om bord i et kirkeskip som har tålt mange slags stormer før i historien.  Vi tilhører  en kirke på jord, "jordens største under", der Jesus kan beskrives med mange bilder.  Han kan være styrmann, men også vingårdsarbeideren som er  opptatt av å samle og stelle med vingården sin.  Som om Han sier: "Sprikende staur kan bli til levende vinstokker.  Jeg ber om at dere alle må bli ett i meg".

Ikke tilfeldig at også Paulus skriver mye om å være i Kristus Jesus.  Nettopp det som skjer i visitasgudstjenesten her i Domkirken i dag.  Vi møter Jesus i ord og sakrament og blir ett med ham. Det er Jesus som forener oss, ikke våre meninger.  Det er ikke vi som er veivisere, men Han som er "veien, sannheten og livet". Det er ikke vår klarhet som er avgjørende for å hjelpe mennesker å se, men Jesus Kristus som er verdens lys og som gang på gang viste at han kunne åpne blindes øyne.  Kristendom er ikke først og fremst en tro for de skråsikre individualister, men for de som vil være en del av et fellesskap, om bord i et kirkeskip der Jesus er styrmann og garanterer for kurs og fremdrift.

Om vi har vanskelig for å se vår synd eller vite hva som er rett og galt, har vi i gudstjenesten en felles syndsbekjennelse.  Om vi ikke makter å synge lovsanger fordi livet er for vanskelig eller har vært for tungt, har vi i Kirkeskipet et Gloria som lovpriser Gud og et Sanctus som hengir seg til en som er mye større enn oss.  Om vi ikke vet hva vi mener om ulike etiske spørsmål og trosspørsmål, har vi felles trosbekjennelser i kirken der vi både sier "Jeg tror" og "Vi tror".  Om vi ikke vet om det nytter å be og kjenner oss motløse fordi Gud svikter, har vi et Fader vår å hengi oss til.  Vi står ikke alene overfor Gud, men sammen i det vi forstår og det vi ikke forstår.

Det er befriende at enhet ikke krever enighet om meninger, men at vi orienterer våre liv ut ifra kirkeskipets styrmann, Jesus Kristus.  "Det er i ham vi lever, beveger oss og er til", sa Paulus i sin mest berømte tale i Athen.  Det er Jesus Kristus som ber til Gud for oss om at vi bevares og er ett.

Utgangspunktet for kristen enhet er altså ikke enighet, men Treenighetens mysterium; enheten mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.  Kristen enhet handler om noe mer enn at vi motvillig tåler hverandre.  Det handler om å elske hverandre slik Jesus har elsket oss.  Det handler om å ikke tolke forskjellighet som fiendtlighet.  Det handler om å vise hverandre gjensidig respekt; ja, å elske vår nestes kirke som vår egen.  Så radikale er Jesu ord.

I de siste års meningsutvekslinger har noen og enhver av oss såret og skuffet andre.  Dermed har vi bidratt til at det vokser opp en krattskog rundt Kristi kors som har redusert sikten til det helt avgjørende og sentrale orienteringspunkt, Jesus Kristus og ham alene.  Nå er det tid for å bekjenne troen på at det som skjedde på Kristi kors og i den åpnede grav er langt mer avgjørende enn det vi ofte holder på med rundt omkring.  Dypest sett er ikke kirken vår, men Jesu Kristi kirke.

Det er tid for å takke Jesus for at når det røynet på som mest for ham tenkte han på oss og satte oss på sin bønneliste: "Hellige Far, bevar dem, så de kan være ett, slik som vi er ett". Ja, det er tid for å vekte Paulus sine ord om å "sette alt inn på å bevare Åndens enhet i den fred som binder sammen".  Da blir det særlig god mening i å se mot altertavlens inskripsjon her i Domkirken: "HAN ER VÅR FRED" så vi kan bevare motet om bord i det kirkeskipet som er stort nok for oss alle. 


Sist oppdatert: 12.05.2016
Skrevet av: Anita Clasby Saleem