Svigerfamilie

Tips en venn Info Skriv ut 


Fra menighetsblad nr 1, 2011:

Det er søndag ettermiddag. Under spisebordet kryper 6-åringen og prøver å fange beina mine. Svigermors venninne vugger minstejenta på 5 måneder i søvn, og i sofaen sitter 8-åringen vil at jeg skal tegne klær på TopModel-dukkene i tegneboka hennes (visstnok dagens svar på papirdukkene jeg lekte med før). Svigermor sier vi bare må forsyne oss med mer pizza. Og der sitter foten min i saksa.

Alle disse er ny familie. Man får gjerne noen sånne med på kjøpet når man bestemmer seg for å gå opp kirkegulvet og svare ”ja” et par ganger. Når man da går ned gulvet igjen, er alle enige om at man er gift, og ritualene og festen etterpå er med på å stadfeste at nå er familien blitt større. Mennesker man ikke kjente for en tid tilbake, er nå blitt i familie med hverandre. Venner fra ulike miljøer og steder er plutselig knyttet sammen i et stort nettverk- bare fordi de kjenner de to som har giftet seg. 
 
Det finnes mange skrekkhistorer om svigerfamilier, og særlig svigermødre. Et kjapt nettsøk på Google gir over 400.000 treff på ordet Svigermor. På topp 10 kommer treffet ”Svigermor- hvordan skal vi takle henne?”.
 
Og det er klart, når man knytter sammen ukjente mennesker som kanskje ikke nødvendigvis har så mye annet til felles enn at de er i slekt med, eller kjenner noen som gifter seg, er det normalt at det oppstår noen utfordringer. For man gjør jo kanskje ting ulikt, man tenker og prioriterer annerledes, og kanskje liker man heller ikke å spise det samme på julaften. 
 
En enda større utfordring kan det være å samles i kirken, i menigheten. Men likhetene til den utvidede familien er mange. Der finnes det kanskje mennesker vi aldri ville ha snakket med, eller vært med ellers. Der er det folk som oppfører seg annerledes enn meg. Som stemmer på andre partifløyen enn meg. Men som jeg allikevel har en forbindelse med, fordi vi deler et felles tilknytningspunkt i en person, Jesus.
Jeg ble minnet om dette under nattverden i en gudstjeneste i januar, for da bad jeg dette: Vi takker deg for dåpen, der du gjør oss til dine barn, og for nattverden, der du samler oss som din familie.
 
Hvem er denne familien? Jo, det menigheten, dvs alle som er døpt. Og i og med at vi en gang har blitt båret til dåpen, eller gått til døpefonten på egne ben, har vi fått en ny og større familie. En familie vi ikke selv har valgt, og som vi kanskje ikke føler vi har så mye til felles med hele tiden. Men som er der, og som vi kan være en del av. Litt sånn som svigerfamilien.
 

Jeg har erfart at det faktisk kan komme mye godt med svigerfamilier, særlig når man er velsignet med en så fantastisk svigermor som jeg er. Og når 6-åringen slipper tak i beinet fordi jeg truer han med å gi ham et kyss, takker jeg for dette fellesskapet som utvider mine horisonter, og som gir mer flere å være glad i og utvikle meg sammen med. Som kan være hjelp og støtte for hverandre. Og jeg takker for menigheten, som gir meg muligheten til å utvide min familie enda mer.

Maia Koren

Sist oppdatert: 13.07.2011
Skrevet av: Anne Grete Listrøm