Bærtur og kirkegang

Tips en venn Info Skriv ut 


Fra menighetsblad nr 3, 2010:

I noen år var jeg prest i Nord-Trøndelag, og ble virkelig glad i menneskene der. Men som alle innflyttere var det jo ikke alt som var like lett å forstå.Det jeg forsto aller minst av var høstjakta, jakten på skogens gull, nemlig multene!

For her ble de ellers så blide og imøtekommende trøndere til tause voktere av hemmeligheter de tok med seg i sin grav. 

Ingen sa noen gang et eneste ord om HVOR de hadde funnet årets multefangst, det eneste de strakk seg til var å grynte fram tall, med stolthet i stemmen.
”40”, kunne en si, og se lurt på de andre, ”60” nikket nestemann, og i stillheten som oppsto mumlet sistemann ”100”, og da ble det helt stilt! Etter hvert så skjønte jeg at disse mystiske tallene sto for antall liter multer de hadde plukket denne sesongen. Og det var virkelig ALT jeg skulle få vite om den saken…
 
Men som bærentusiast kan jeg jo egentlig godt forstå dem.
Det jeg IKKE forstår, når jeg legger ut med spann og bærhenter, kledd mot mygg og brennesle, er at jeg alltid er så alene der ute i bærskogen. I år har jeg ikke møtt noen andre, og jeg har etter hvert funnet ut at det er ingen vits i å starte en bærsamtale (som jo jeg elsker) med noen som er under 70 år.
 
Og jeg skjønner det jo bare ikke! Jeg synes det er nesten utrolig at alle disse fantastiske bærene bare henger der!
Gode og søte og fulle av antioksidanter, også er de jo GRATIS, og ingenting slår de nybakte blåbærmuffinsene mine, rett fra skogen, og dronningsyltetøyet etter farmors oppskrift sørger for litt sommer hele året, og sånn holder jeg på å lovprise bærturene og alt godt som følger av dem. For det finnes jo så mange gode grunner for å gå på bærtur.
Også finnes det da åpenbart for de fleste enda flere grunner for IKKE å gå i skogen…
 
Og mens jeg altså har vært i bærskogen har jeg tenkt at dette får jeg for ingenting.
Bærene bare er der, alt er ferdig, det er bare å forsyne seg. Det er jo ren nåde.
Og nåde, det er et kirkeord, også vandrer tankene til hva kirken er og vil være, i Tangen menighet.
 
En folkekirke, sier vi med stolthet. Og det både vil og skal vi være, hvis ikke kirken er for folk, hvem er den for da?
Kirkens budskap er nåde. At vi er elsket, hele fortellingen om Jesus handler om det, og hvordan han elsker oss og hvordan vi skal elske hverandre. Det er godt nytt, men som i blåbærskogen, så får ofte dette gode budskapet, og hva det betyr for oss, være svært i fred for de fleste.
 
Det finnes mange gode grunner for å gå i kirken. Noen opplever fellesskapet med Gud og med hverandre sterkt der, ”det er liksom jeg er litt mer i vater etterpå” var det en som sa, og for noen er det et viktig sted å komme med hele sitt liv, og erfare at min lengsel møtes. Og sist familiemesse var vi opptatt å fortelle førsteklassingene at de også var førsteklasses. Det trenger vi jo alle å høre en gang i blant.
 
Så finnes det også åpenbart (enda) flere grunner til å ikke gå i kirken.
Noen sier de synes det er kjedelig der, de liker kanskje ikke de andre som er der eller de tror ikke det angår deres liv.
(Det hender det blir litt gjetting, for kanskje har man ikke vært i kirken siden julaften for fire år siden…)
I alle fall, det finnes mange grunner til å ikke gå i kirken. Noen av dem er sikkert også ganske gode.
 
Men skal vi være en folkekirke, for alle, med folk i, så må vi altså finne grunner for også å bruke kirken vår! 
Tråkke over de usynlige hindringene, utfordre fordommer som kanskje ikke stemmer hvis du faktisk tar deg en tur til din kirke.
 
Mange søndager er det noen som blir spesielt invitert til Tangen kirke, kanskje for å få 4-årsbok eller fordi de er seniordansere, babysangere eller konfirmanter.
Men hver eneste søndag er du invitert til din kirke – fordi du er folk.
En folkekirke trenger folk.
Kom – for alt er ferdig.
 
Anne Grete Listrøm
Sist oppdatert: 13.07.2011
Skrevet av: Anne Grete Listrøm