En livssynsåpen by

Tips en venn Info Printvennlig versjon 

Kronikk av 17. april 2012

En viktig debatt har gått siden Drammensrådmannens notat om livssynspolitikk og kommunal forvaltning. Det er vesentlig å reflektere over hvordan kommunale myndigheter bør forholde seg til det voksende livssynsmangfold. Ikke minst i Drammen er dette betimelig, hvor over 20% av befolkningen kommer fra ca. 150 andre land enn Norge, og hvor det nå er registrert 248 tros- og livssynssamfunn (av dem 150 kristne menigheter og kirkesamfunn).
 
Fri religionsøvelse
Den norske kirke har hatt en sentral rolle i utviklingen av interreligiøst dialogarbeid og tverrkulturell integrering i Drammen. Kommunen skal ha ros for å ha tatt aktiv del i dette viktige arbeidet og for den konstruktive innstilling som vises, bl.a. gjennom ordførerens ’Dialogforum for mangfold og inkludering’, og kommunens støtte til de årlige flerkulturelle ”Gjestebud” og ”Drammen Sacred Music Festival”. 
 
Høringsnotatet kan leses som uttrykk for den samme positive holdning: At en ikke bare passivt aksepterer livssynsfrihet som prinspipp, men aktivt vil medvirke til at alle innbyggere får leve ut sitt livssyn. Det er nå viktig at den samme vilje til å ta innbyggernes åndelige behov på alvor, og verdsette tros- og livssynssamfunnenes rolle i utviklingen av byen, blir poengtert i kommunens langtidsstrategier og realisert gjennom politikernes prioriteringer.  
 
Lite nytt
Mange av de anliggender som blir fremholdt i høringsnotatet, er alt ivaretatt i norsk lov og gjennom statlige føringer for det norske samfunn. Tilsvarende er mange av spørsmålene rådmannen reiser, allerede i fokus. Et eksempel er regjeringens tros- og livssynspolitiske utvalg som innen nyttår, skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk. Utvalget skal vurdere hvordan denne påvirker integreringen i Norge, hvilken plass religion og livssyn bør ha i offentlige institusjoner, og lov- og regelverk og forvaltning som sikrer en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk. Utvalget skal óg legge til grunn avtalen fra april 2008 mellom partiene på Stortinget om statskirkeordningen, det såkalte ”Kirkeforliket”.Den norske kirke bidrar også aktiv i dette faglige og politiske arbeidet på ulike måter, i dialog med andre tros- og livssynssamfunn, og åpent i norsk kultur- og samfunnsdebatt.
 
Lovstridige anbefalinger
Flere av rådmannens anbefalinger lar seg imidlertid ikke gjennomføre med dagens lovverk. Det gjelder i første rekke sider ved de nye forvaltningsrutiner som anbefales, så som måten å beregne overføringene til Den norske kirke – med effekt for også alle andre tros- og livssynssamfunn, samt forslaget om å avvikle tjenesteboligordningen for prester. Videre gjelder det flere anliggender som verken kommunestyret eller kirkelig fellesråd er gitt mandat til å beslutte vedtak om, så som endring av soknegrenser, sammenslåing av sokn, bruk av kirker, reduksjon av kirkebygg etc.
 
Grunnloven og det kommunale ansvar
I ”Kommuneplan for Drammen 2007-2018” står: ”Forholdet mellom kirken og staten er under vurdering. Hvordan resultatet av denne prosessen blir kan få betydning for rolledelingen mellom kirke, stat og kommune i fremtiden.” Denne prosessen passerer nå en milepæl. I mars la regjeringen fram forslag til endringer i kirkeloven. Regjeringen følger dermed opp ”Kirkeforliket”.
 
De foreslåtte lovendringer følger av de nye paragrafene i Grunnloven som Stortinget vil vedta i mai. Disse vil forandre relasjonen mellom stat og kirke på en måte som gir kirken noe større selvstendighet, samtidig vil staten sikre en fortsatt landsdekkende folkekirke. Den norske kirke vil fortsatt ha en særstilling i lovverket uten at den skal ha noen privilegier sett i forhold til andre tros- og livssynssamfunn.
 
Grunnlovens nye paragraf 2 vil lyde:
”Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskeretighederne.”
 
Grunnlovens nye paragraf 16 vil lyde:
”Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje.”        
 
”Kirkeforliket” presiserer en rekke betingelser vedrørende den kommende ordning for Den norske kirke, og hva det ligger i Grundlovens nye formulering at kirken ”forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten”. Blant annet blir det påpekt at staten fortsatt skal ”sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet”, og at ”den kommunale representasjon i kirkelig fellesråd videreføres som i dag”.  
 
Nøytralitetsbegrepet
”Tros- og livssynsnøytralitet” er en svært krevende norm, da det i praksis gjerne resulterer i et fravær av - og i blant forbud mot - religiøse ytringer og symboler i det offentlige rom. Eksempler på slike ambisjoner har blant annet gjort seg gjeldende i debatten om skolens verdiformidling, og i føringer fra enkelte kommunale skoleledere. Det er imidlertid interessant å registrere hvordan vi i dag synes å merke er mer åpen holdning til det religiøse aspekt, og en klarere erkjennelse av at også denne siden ved den menneskelige tilværelse hører hjemme i allmennheten. Dette dreier seg ikke minst om å sikre nye generasjoners kulturkompetanse, og gjennom dét legge grunnlaget for et åpent og tolerant samfunn.
 
Uansett hva vi gjør eller sier formidler vi livssyn. ”Nøytralitet” blir raskt en illusjon. La oss heller arbeide for likeverdighet og åpenhet. Et illustrerende eksempel er Drammen kirkelig fellesråd sin tilrettelegging av det store kapellet ved Drammen krematorium. Dette blir i blant presentert som ”livssynsnøytralt”, fordi det med enkle midler kan tilpasses brukere som tilhører ulike religioner og livssyn. Men et slikt seremonirom blir aldri nøytralt, selv ikke når det er fullstendig tomt for religiøs symbolikk. I dette tilfelle finner er ”livssynsfleksibelt” et mer dekkende uttrykk.
 
Livssynsåpen by
De varmeste agitatorene for ”livssynsnøytralitet” i norsk sammenheng - i betydningen fravær av religiøse uttrykk og symboler - representerer som regel et ateistisk livssyn. La oss heller søke ”livssynsåpenhet”, der samtidig tydelighet og toleranse preger bysamfunnet, mer enn forsøk på en nøytralitet som utarmer byens ånds- og kulturliv og utelukker vesentlige livsverdier fra det offentlige rom.   
 
Øystein Magelssen
Prosten i Drammen